Riksrevisjonen slår alarm om eldreomsorgen, og teknologien kan ikke vente lenger

Juni 2026 la Riksrevisjonen fram en rapport som bekrefter det mange har visst lenge, men som nå er dokumentert på nasjonalt nivå: de kommunale helse- og omsorgstjenestene er i liten grad dimensjonert for å møte den eldrebølgen som allerede er på vei.

Konklusjonen er klar og alvorlig. Riksrevisjonen karakteriserer situasjonen som kritikkverdig.

Hva rapporten faktisk sier

Ifølge SSBs framskrivninger vil andelen av befolkningen som er 67 år eller eldre vokse med nær 70 prosent mellom 2020 og 2050. Allerede i 2030 vil antall personer over 80 år ha økt med 50 prosent sammenlignet med 2020.

Parallelt skjer det motsatte med arbeidsstyrken. I 2024 var det tre yrkesaktive per alderspensjonist. I 2050 forventes dette å synke til to. Forsørgerbyrden øker, og den øker raskest i distriktskommunene, der mange allerede har en eldre befolkningssammensetning enn det sentrale kommuner forventes å ha i 2050.

Det er ikke bare et framtidsproblem. Det skjer nå:

Riksrevisjonen konkluderer med at kommunene i liten grad har planlagt systematisk for å møte demografiutfordringene, til tross for at dette har vært tema i stortingsmeldinger siden 2006.

Det er ikke bare et ressursproblem

Det er fristende å redusere dette til et spørsmål om finansiering: flere sykehjemsplasser, mer penger, mer bemanning. Det er nødvendig. Men det er ikke tilstrekkelig.

Rapporten peker på noe viktig: nesten alle kommuner har tatt i bruk velferdsteknologi, i første rekke trygghetsalarmer. Men kommunene har i liten grad tatt ut gevinstene av teknologien. Teknologi har blitt innført, men ikke integrert på en måte som faktisk frigjør kapasitet.

Dette er et mønster vi kjenner igjen fra helsetjenesten generelt: ny teknologi legges oppå eksisterende arbeidsmåter i stedet for å endre dem. Resultatet er mer kompleksitet, ikke mer tid til pasienten.

Det reiser et viktig spørsmål: Hva slags teknologi vil faktisk hjelpe helse- og omsorgstjenesten, og hvordan?

Dokumentasjonsbyrden: en skjult kapasitetslekkasje

Et tema rapporten berører indirekte, men som fortjener mer oppmerksomhet, er den administrative byrden som hviler på helsepersonell i kommunene.

Helsefagarbeidere, sykepleiere, vernepleiere og leger bruker en betydelig del av arbeidsdagen sin på dokumentasjon: journalnotat, tiltaksplaner, rapporter, epikriser, møtereferater. Forskning viser at dette i mange tilfeller utgjør mellom 30 og 40 prosent av arbeidstiden, tid som ikke brukes direkte på pasienten eller brukeren.

I en sektor som allerede sliter med kapasitetsutfordringer, er dette ikke et trivielt problem. Det er en direkte lekkasje fra tjenestetilbudet.

Hva kunstig intelligens faktisk kan bidra med, og ikke

Det snakkes mye om KI i helsesektoren, ofte enten med overdreven optimisme eller overdreven skepsis. Begge deler er lite nyttige.

Det kunstig intelligens kan gjøre i dag, er konkret og målbart: automatisk generering av kliniske notater og journaldokumentasjon basert på konsultasjoner og samtaler med pasienter. Teknologien lytter, transkriberer og strukturerer, slik at helsepersonell kan bruke den frigjorte tiden på det som ikke kan automatiseres: å se pasienten, vurdere tilstanden, ta faglige beslutninger.

For kommunale helse- og omsorgstjenester er dette særlig relevant. En hjemmesykepleier som bruker KI-støttet dokumentasjon kan potensielt hjelpe flere brukere i løpet av en arbeidsdag, uten at den faglige kvaliteten på hvert besøk reduseres. Tvert imot. Studier viser at klinikere som bruker KI-baserte skriveverktøy opplever lavere kognitiv belastning og økt tilstedeværelse i møtet med pasienten.

Det er viktig å understreke hva teknologien ikke kan gjøre: den kan ikke erstatte faglig kompetanse, klinisk skjønn eller menneskelig omsorg. Den kan ikke løse den demografiske ubalansen alene. Og den er ikke et argument for å redusere bemanningen.

Men i en situasjon der Riksrevisjonen dokumenterer at kommunene allerede mangler kapasitet til å møte dagens behov, og at utfordringene bare vil vokse, er det vanskelig å forsvare at tilgjengelig teknologi ikke tas i bruk.

Teknologigevinster realiseres ikke av seg selv

Rapporten slår fast at kommunene har tatt i bruk teknologi uten å ta ut gevinstene. Det er en viktig lærepenge.

Teknologi frigjør kapasitet bare dersom den implementeres på en måte som faktisk endrer arbeidsflyten. En trygghetsalarm som ikke er integrert i en tjeneste som kan respondere, frigjør ingenting. Et KI-verktøy som ikke er tilpasset den kliniske konteksten, brukes ikke. Og et system som er vanskelig å lære, skaper motstand i stedet for endring.

Det betyr at kommunene i sin satsing på helseteknologi trenger å stille tøffere krav: ikke bare «hva finnes på markedet», men «hva fungerer i vår kontekst, og hva kan vi dokumentere at gir effekt?»

Helsepersonellkommisjonen har allerede slått fast at velferdsteknologi vil være et sentralt virkemiddel for å sikre bærekraftige kommunale tjenester. Riksrevisjonen viser at potensialet langt fra er realisert. Det er et gap som krever både politisk vilje, kommunal ledelse og teknologi som faktisk er utviklet for den virkeligheten helsepersonell jobber i.

Det handler om mennesker

Riksrevisjonen skriver at manglende planlegging «vil kunne føre til alvorlige konsekvenser for innbyggerne». Det er en formell og nøktern formulering for noe som er svært konkret: eldre som ikke får den hjelpen de trenger. Pårørende som bærer en byrde som burde vært samfunnets. Og helsepersonell som er utslitt fordi de løper fortere enn systemet tillater.

Løsningene er sammensatte. Det trengs flere hender, bedre planlegging, smartere organisering og mer langsiktig tenkning fra både kommuner og nasjonale myndigheter.

Men det trengs også en mer seriøs og strategisk bruk av den teknologien som faktisk finnes, inkludert KI-verktøy som kan ta over administrative oppgaver og gi helsepersonell mer tid til det de ble utdannet til: å hjelpe mennesker.

Bare noen dager før Riksrevisjonen la fram sin rapport, kunngjorde Oslo kommune at de har igangsatt et pilotprosjekt for KI-støttet dokumentasjon i barnevern og helse- og omsorgstjenesten. Fire bydeler, Søndre Nordstrand, Østensjø, Nordstrand og Frogner, tester nå teknologi som automatisk omgjør tale til utkast av journalnotater og møtereferater, ledet av Digitaliseringsetaten.

Motivasjonen er den samme som Riksrevisjonen løfter fram.

Det er presist det Riksrevisjonen etterlyser: ikke teknologi innført på papiret, men teknologi som faktisk endrer arbeidsflyten og frigjør kapasitet, der den trengs mest.

Journalia leverer teknologien til prosjektet. Den demografiske utfordringen rapporten beskriver løses ikke av én pilot, men heller ikke uten at man faktisk tar i bruk det som virker. For de eldre som venter på et besøk, og for fagfolkene som skal gi dem det, er den tiden for verdifull til å gå tapt i en journal.