Når løsningen er bestemt før problemet er løst
Det er et paradoks i norsk offentlig sektor. Kommunene skal håndtere stadig mer komplekse utfordringer innen helse, omsorg og velferd, samtidig som mye av innkjøpsarbeidet starter med en ganske enkel øvelse: Beskriv nøyaktig hva som skal kjøpes.
Det er fornuftig når man vet hva man trenger. Det blir vanskeligere når man ikke gjør det.
For hvordan beskriver man en løsning på et problem man ennå ikke har løst?
Dette er blitt en aktuell diskusjon i norsk offentlig sektor. Digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung har nylig tatt til orde for at offentlige virksomheter i større grad bør beskrive selve behovet, fremfor å spesifisere løsningen i detalj. Shifter gjengir hennes argument om å «kaste ut kravspekken» og i stedet beskrive problemet som skal løses.
Poenget er ikke at kravene skal bort. Poenget er at de bør stilles på riktig nivå.
835 milliarder kroner gir et enormt handlingsrom
Offentlig sektor kjøpte varer, tjenester og investeringer for rundt 835 milliarder kroner i 2024, ifølge DFØ.
Det betyr at offentlige anskaffelser er mer enn et spørsmål om administrasjon og regelverk. Innkjøp er også et av de viktigste virkemidlene staten og kommunene har for å få nye løsninger ut i tjenestene. Men det krever at markedet faktisk får vist hva det kan levere.
DFØ beskriver innovative anskaffelser som en måte å ta utgangspunkt i virksomhetens behov, ha dialog med markedet og finne løsninger på utfordringen i stedet for å definere løsningen på forhånd. DFØ beskriver selv denne tilnærmingen her.
Forskjellen kan virke liten, men i praksis er den stor.
Hva er det egentlig kommunen skal kjøpe?
Tenk deg en kommune som ønsker å redusere tiden helsepersonell bruker på dokumentasjon.
Det finnes flere mulige svar. Det kan være en ny arbeidsprosess, bedre opplæring, et annet journalsystem eller teknologi som automatiserer deler av dokumentasjonsarbeidet.
Hvis kommunen bestemmer svaret før markedet får komme med forslag, kan den samtidig gjøre det vanskeligere å oppdage bedre alternativer. Da blir anskaffelsen først og fremst en øvelse i å levere det som allerede er spesifisert.
En behovsbasert tilnærming starter et annet sted: Hvor mye tid skal vi frigjøre? Hva skal bli bedre? Hvordan skal vi måle det? Det er spørsmål som gir leverandørene noe å konkurrere om.
KI-guiden for kommuner 2026
Dokumentasjonsbyrden i kommunale tjenester, hva myndighetene anbefaler, seks spørsmål til KI-leverandøren og hvordan dere måler gevinsten.
Gratis · 7 sider · 12 min lesing
Problemet er ikke nødvendigvis regelverket
Det er lett å gjøre anskaffelsesregelverket til syndebukken i denne diskusjonen. Men det er også viktig å huske at offentlige virksomheter skal bruke fellesskapets penger forsvarlig. De skal ivareta likebehandling, konkurranse, personvern og sikkerhet. I helse- og omsorgstjenestene kommer hensynet til faglig forsvarlighet og sårbare brukere på toppen.
Det skal være krevende å kjøpe inn teknologi som kan påvirke hvordan offentlige tjenester leveres. Men krevende og rigid er ikke nødvendigvis det samme.
DFØ peker på at virksomhetene allerede har flere virkemidler for innovative anskaffelser, blant annet dialog med markedet og krav som beskriver funksjon eller ønsket effekt. Se DFØs veiledning om innovative anskaffelser.
Dermed blir spørsmålet kanskje mindre «hvordan fjerner vi reglene?» og mer «hvordan bruker vi handlingsrommet vi allerede har?»
Det er forskjell på å ta risiko og å redusere risiko
En annen grunn til at nye løsninger kan møte motstand, er risiko. En offentlig innkjøper som velger en kjent løsning, kan vise til at teknologien er utprøvd.
En som velger noe nytt, må kunne forklare hvorfor det var riktig å gå i en annen retning. Det gjør risikoen personlig. Og det er nettopp her en pilot kan være nyttig.
Med piloter trenger man ikke nødvendigvis å gå fra null erfaring til full utrulling. Man kan teste i en avgrenset del av tjenesten, måle effekten og bygge kunnskap før man tar den store beslutningen.
Oslo kommune gjør nettopp dette.
De har valgt å teste KI-støttet tale-til-tekst i helse- og omsorgstjenesten og barnevernet i en pilot på tvers av flere bydeler og etater. Målet er å få erfaring med teknologien og arbeidsprosessene før en større anskaffelse.
Det er interessant fordi kommunen ikke trenger å late som om den allerede vet nøyaktig hvordan fremtidens dokumentasjon skal se ut. De kan finne det ut gjennom prosessen. Det er en ganske annen måte å tenke anskaffelse på.
Ikke kast kravspekken, men flytt den
Dette er kanskje den viktigste nyansen i debatten.
Offentlig sektor trenger ikke færre krav. Den trenger krav som i større grad beskriver hva som skal oppnås, og i mindre grad hvordan løsningen må se ut.
Det betyr ikke mindre grundighet, men at grundigheten flyttes.
Fra å beskrive hver detalj i en løsning ingen ennå vet om er riktig, til å være tydelig på effekt, kvalitet, sikkerhet og rammer.
Det er allerede en del av måten DFØ anbefaler å jobbe med innovative anskaffelser på.
Vi har ikke råd til å velge gårsdagens løsning fordi den er enklest å beskrive
Dette blir viktigere jo større omstillingspresset blir.
I den nye NOU 2026:6 «Den nye velferdskommunen» peker Innovasjons- og samskapingsutvalget på at kommunene må bli bedre til å utvikle og ta i bruk nye løsninger. Utvalget beskriver samtidig «pilotsyke» som en gjennomgående utfordring, der gode initiativer blir stående som avgrensede utprøvinger uten å bli til varig praksis.
Det gjør diskusjonen om anskaffelser enda viktigere. For den virkelige verdien kommer ikke når en kommune har kjøpt ny teknologi. Den kommer når teknologien faktisk løser et problem.
Vil du se hvordan Journalia fungerer? Book en demo
